Quantcast
Channel: SAKSYNT » Bioforsk
Viewing all articles
Browse latest Browse all 3

Geelmuydens 8 myter om mat: Et koldtbord av løgner

0
0

Screenshot 2014 08 17 13 36 16

Niels Chr. Geelmuydens 8 myter om hvor dårlig maten vår er deles jevnlig på Facebook. Artikkelen fra Hegnar.no er fra mai i år, og det er på tide å se nærmere på den.

Først kan det være verdt å nevne at jeg har kikket Geelmuyden i kortene tidligere. Sist var i 2010 da han gikk ut og spredte feilaktige påstander om svineinfluensaen og pandemivaksinen. En mann som bombastisk hevder at pandemivaksinen allerede få måneder etter vaksineringen hadde drept mange nordmenn, er det vanskelig å ta seriøst.

Men la oss se på disse mytene om norsk mat. I rettferdighetens navn skal jeg påpeke at Hegnar.no presenterer en forkortet versjon av argumenter jeg antar han skriver mer utfyllende om i sin bok «Sannheten på bordet», men ettersom denne artikkelen deles av mange som bruker det som dokumentasjon og argumentasjon i ulike debatter, forholder jeg meg til det som konkret står i denne artikkelen.

Myte 1: Maten i Norge er ren

Geelmuydens påstand:

I fjor fastslo Mattilsynet at 55,1 prosent at all vanlig frukt og grønt i norske butikker inneholder rester av ett eller flere sprøytegiftstoffer.

Det ser ut til at Geelmuyden har skrevet dette i 2013 og viser til Mattilsynets 2012-rapport hvor man fant rester av plantevernmiddel i 55,1% av prøvene. I 2013-rapporten hadde dette tallet økt til 58%.

Argumentasjonen fra Geelmuyden er her ren skremselspropaganda. Han vil at leserne skal tro at rester av plantevernmidler er farlig. Det er det ingen grunn til å tro ut fra de vitenskapelige data som foreligger. Alt handler om doser. Ingen stoffer er enten giftige eller ikke-giftige. Alle stoffer kan være giftige i enkelte doser, og de kan være ufarlige i andre doser. Hensikten med å sette grenseverdier for hvor høye mengde plantevernmidler vi får i oss er nettopp å holde dosene langt under den grensen som er vist å være farlig.

Forskningsdirektør ved Bioforsk, Nils Vagstad, sier det bra:

Det er en farlig villfarelse å tro at alt naturlig er bra og «rent», mens det som er industrielt framstilt er «urent» – ja, endatil giftig. Faktum er at de store matskandalene i de siste årene i Europa og USA, med flere titalls dødsfall, er knyttet til forekomst av naturlige stoffer i antatt «rene» produkter.

Om mat inneholder rester av plantevernmidler eller ikke, eller tilsetningsstoffer, har altså ingenting å gjøre med om maten er ren eller ikke. At noen bruker begrepet «gift» når en omtaler de ytterst marginale restverdiene av plantevernmidler som med svært avanserte målemetoder kan påvises i en begrenset mengde norske matvarer er like villedende som å hevde at norsk alkoholfritt øl er giftig fordi det inneholder spor av det kjemiske stoffet etanol (alkohol).

Selv om litt over halvparten av prøvene inneholdt rester av plantevernmidler, må vi først og fremst merke oss at nesten halvparten ikke hadde noe slike rester! Selv om det er dyrket konvensjonelt. Av den delen hvor man fant noe rester av pantevernmidler var det i 2013 kun 0,9% av prøvene som oversteg grenseverdiene, og disse overskridelsene i all hovedsak var lave.

Selvsagt burde dette tallet ideellt sett være 0%, men det er nettopp derfor man overvåker og regulerer. Alle overskridelser kom fra mat importert fra andre land. I norskprodusert mat fant man altså ingen overskridelser av grenseverdier.

Å hevde at dette utgjør en fare for norske forbrukere, finnes det ikke noe dekning for. Grenseverdiene settes normalt minst hundre ganger lavere enn det som kan gi negative helseeffekter for dyr som mates med det over lang tid. Når da den maten med rester av slike kjemikalier ligger lavere enn en grenseverdi som er satt ekstremt langt under det man tror kan være farlig, er det lite grunn til bekymring.

Det er også en villfarelse å tro at «naturlig mat» ikke inneholder farlige stoffer. Planter inneholder tusenvis av kjemikalier som de produserer naturlig for å beskytte seg mot bakterier, sopp og at dyr spiser dem. Sprøytemidler utgjør bare en mikroskopisk del av alle «giftene» man får i seg når man spiser frukt og grønt.

Daniel Bieniek, student i samfunnsernæring, oppsummerer det fint:

Ost inneholder tyramine og er linket til høyt blodtrykk. Tangeritin i frukt og eks appelsiner kan være embryotoxic og er sett i sammenheng med fødseldefekter. Seleri inneholder goitrogen kan påvirke tyreoidafunskjonen ved å påvirke jod-oppaket. Det samme med reddik. Gulerøtter inneholder myristicin som kan gi nervotoksiske effekter som blant annet hallusinasjon. Denne brukes også i økologisk insektmiddel da denne er «naturlig». Men epler da? Dette inneholder blant annet phlorizin, metanol, blåsyre og formaldehyd. Phlorizin kan igjen påvirke glukose i urinen og diabetikere kan være forsiktige her.

Tomater har sin strategi på å bli spredt via å bli spist opp men har intet ønske at dette skal skje for tidlig og derfor har umodne tomater et lite innhold av alkaloidet nikotin, potensiell nervegift i en gitt dose/respons.

Forbrukerrapporter viser at vi spiser mellom 80-100 matvarer i snitt per måned. Med andre ord utrolig mye helt naturlig potente saker for substanser som mange av oss spiser på daglig basis og veldig mye *kan* og atter kan. Men det betyr ikke at risikoen til tross for et daglig inntak av alle disse er sett automatisk i en økt risiko, selv om det kan ha evnen. Det betyr bare at du er eksponert for noe vi tåler i de dosene. Det handler igjen om dose/respons og mattilsynet følger med på forbrukerrapporter nøye for å se om vi får i oss for mye eller for lite.

Og hva med økologisk mat. Er det virkelig fritt for sprøytemidler? Tja, det kommer an på hva man måler og ser etter. Det brukes også sprøytemidler i økologisk mat, og dette er ofte stoffer man har mye mindre kunnskap om helseeffektene til enn hva man har med de sprøytemidler som brukes i konvensjonelt dyrket mat. Her kan det være forskjeller mellom Norge og mat importert fra utlandet, men ettersom Geelmuyden bruker nettopp tall som også omfatter importert mat, er dette en høyst relevant problemstilling.

Når man sammenligner rester av sprøytemidler på økologisk og konvensjonelt dyrket mat, blir gjerne ikke de kjemikalier som brukes i økologisk dyrking målt. Eksempler er kobbersulfat, kobberhydroksid og biologiske sprøytemidler som Bt, som ofte brukes i mye større mengder og er giftigere for mennesker enn hva syntetiske sprøytemidler er.

Er det da farlig å spise økologisk dyrket mat? Nei, men det er nettopp av de samme årsaker at det heller ikke er farlig å spise konvensjonelt dyrket mat. Dosene er for små til at stoffene er farlige.

Ideen om at hvis man spiser økologisk mat så unngår man «gift», er altså det reneste sprøyt, og er resultatet av effektiv markedsføring fra øko-lobbyen.


Geelmuydens påstand:

Selv om en tredjedel av norske gårdsbruk er nedlagt siden 1999 har giftbruken i norsk landbruk økt med 36 tonn.

Det er riktig at en tredjedel av norske gårdsbruk er nedlagt siden 1999, men det Geelmuyden ikke sier er at nedgangen i jordbrukareal bare er på 4,4% i samme periode. Det er lett å se hvordan han forsøker å villede med tall.

Men likevel, er det ikke ille at bruken av plantevernmidler har økt på tross av reduksjonen i landbruksareal? Vel, det er ikke så enkelt som å bare måle antall tonn plantevernmidler brukt. Man må også se på hva slags plantevernmidler som er brukt, og selv om mengden har økt har helserisikoen sunket. Landbruks- og matdepartementet sier:

Omsetnaden av plantevernmiddel har variert mykje frå år til år, først og fremst grunna tilpassing av innkjøp til endringar i avgiftsnivået og prisvariasjonar på verdsmarknaden. Det er difor vanskeleg å seie noko sikkert om risikoutviklinga på kort sikt, men sett i forhold til nivået i 1996/1997 har det vore ein reduksjon både når det gjeld helse- og miljørisiko.

Sjølv om den totale omsetnaden av plantevernmiddel ikkje er redusert dei siste åra, utgjer bruken av preparat/stoff ein lågare helse- og miljørisiko grunna overgang til betre alternativ. Den auka bruken i 2012 var grunna mykje nedbør i vekstsesongen. Dette førte til auka behov for sprøyting mot soppsjukdommar.

Bruken av plantevernmidler varierer fra år til år avhengig av vær/klima, så å sammenligne 1999 med 2012, som var et spesielt år med en omsetning av plantevernmidler på rundt 10% over snittet de fem foregående år, gir et uriktig bilde. I motsetning til det Geelmuyden hevder, er bruken av plantevernmidler nesten halvert de 30 siste årene:

Screenshot 2014 08 16 23 05 50

Mattilsynet vurdering av helserisiko viste at den sank med 18 prosentpoeng fra 2005 til 2008. Fra 2008 til 2011 økte den med 3 prosentpoeng, blant annet fordi 2011 var et år, på lik linje med 2012, som hadde ekstra mye bruk av plantevernmidler grunnet værforhold. Men over tid har det vært en nedgang i helserisiko.

En annen viktig faktor er at avgiftsmodellen for plantevernmidler har endret seg flere ganger underveis, og dette har ført til hamstring av plantevernmidler når høyere avgift er forventet innført. Likevel skriver Mattilsynet (mine uthevinger):

Ser en bort fra sprangene i omsetningsstatistikken som kan forklares av hamstring enten av forhandlere eller brukere, viser omsetningstallene en nokså stabil omsetning av mengde virksomt stoff. De to siste årene ser det ut til at omsetningen av virksomt stoff har lagt seg på et relativt høyt nivå. Miljø- og helseindeksene har som omsetningstallene også store sprang, men viser i tillegg en nedadgående tendens. Dette kan tyde på at det har skjedd en vridning til preparat med virksomme stoff som gir lavere miljø- og helse- risiko. Det har i hvert fall skjedd en nedgang i helse- og miljørisiko per tonn virksomt stoff.

I perioden Geelmuyden hevder det har vært en stor økning i bruk av plantevernmidler, sier altså Mattilsynet at omsetningen tvert i mot har vært ganske stabil, og med synkende helse- og miljørisiko. Den totale bruken av plantevernmidler har også sunket betydelig sett i et lengre perspektiv. Maten har altså sjelden vært tryggere å spise enn den er i dag.

Myte 2: Sprøytemidler er ikke så farlig

Geelmuydens påstand:

Det er bred enighet om at sædkvaliteten i den vestlige verden er halvert siden annen verdenskrig. I et eksperiment i Danmark ble det bevist at personer som valgte økologisk fremfor vanlig hadde dobbelt så mange sædceller.

Dette var ikke en eksperimentell studie, og en enkeltstudie beviser uansett ingenting. Men sett bort fra den upresise begrepsbruken til Geelmuyden, så kan vi ta en titt på den danske studien. Denne var fra 1994 og fant at sædkvaliteten hos danske bønder som drev økologisk var bedre enn hos industriarbeidere.

Spørsmålet man da må stille seg er: Betyr dette at økologisk mat gir bedre sædkvalitet, eller at å jobbe med sveising eller i trykkeribransjen gir dårligere sædkvalitet? Det vet vi ikke, og sammenligningen synes rar å generalisere ut fra.

En skeptiker vet godt at korrelasjon ikke trenger å bety kausalitet. Geelmuyden er dessverre ingen skeptiker. Det kan være mange faktorer ved økologiske bønder sin livsstil som bedrer sædkvaliteten. Å automatisk konkludere med at det skyldes maten de spiser, virker rart. Hva vet vi om industriarbeiderne også spiste økologisk eller ikke?

Geelmuyden er også en mester i cherry-picking av data og studier. Denne ene studien fra 1994 viser ikke hele bildet. En annen dansk studie fra 1998 sammenlignet sædkvaliteten hos økologiske bønder sammenlignet med bønder som drev konvensjonelt landbruk. Og hva fant de? Ingen forskjell.

I 1999 gjentok forskerne studien med en litt annen metodologi, og kom igjen til samme konklusjon. Ingen forskjell. En annen studie i 1999 sammenlignet sædkvalitet hos bønder som åt varierende grad av økologisk mat, og igjen med samme resultat. Ingen relevant forskjell. Enda en studie i 1999 så på danske og franske bønder og deres sædkvalitet relativ til hvor mye sprøytemidler de var blitt eksponert for, og igjen fant man ingen forskjell.

Hvorfor nevner ikke Geelmuyden disse nyere og vesentlig mer robuste studiene? Jeg tror vi vet hvorfor. Og det blir ekstra ille når tittelen i artikkelen hos Hegnar.no er basert på en dårlig enkeltstudie fra 1994 som er i strid med alle andre funn på området.


Geelmuydens påstand:

I USA er det påvist at barn med ADHD har vesentlig større mengder av restgiftstoffer fra plantevernmidler i urinen enn andre barn.

Igjen overdriver Geelmuyden kraftig. Han viser til én enkeltstudie fra 2010 som fant en sammenheng, og forskjellene var ikke «vesentlig større», men ganske marginalt større.

Steven Novella har skrevet en grei gjennomgang av denne studien og konkluderer med at studien er god, men det finnes noen røde flagg som gjør at vi må tolke resultatene med varsomhet. En av de viktigste er kanskje at det har vært en reduksjon i bruk av denne type sprøytemiddel de siste årene i USA, uten at man har sett en tilsvarende nedgang i ADHD-diagnoser.

Et annet poeng er at denne studien ikke sier noe om hvor disse stoffene målt i urinen til barna kommer fra. Studien omtaler ikke mat i det hele tatt. En forklaring andre fagpersoner trekker frem er at kanskje barn med ADHD har en oppførsel som gjør at de i større grad enn andre barn utsettes for denne type kjemikalier. Forskerne selv konkluderer med at vi trenger flere studier for å finne ut om det finnes en faktisk årsakssammenheng, eller om sammenhengen er tilfeldig.

Med andre ord: Selv om studien gir grunnlag for mer forskning, og en kausal sammenheng ikke kan utelukkes, kan vi ikke konkludere ut fra denne studien alene. Geelmuyden ser likevel ut til å gjøre nettopp det.


Geelmuydens påstand:

Tilsvarende funn er også gjort når det gjelder kreftformer og andre kroniske helseskader. Feil kosthold og uutforskede giftstoffer er av svenske forskere anslått å være årsaken til mellom 40-70 prosent av alle krefttilfeller.

Her er Geelmuyden kraftig ute og kjører. Igjen trekker han slutninger om årsakssammenhenger helt uten noe solid fundament. Alle som har en eller annen fanesak vil hevde at mer kreft og kroniske sykdommer skyldes X, hvor X kan være vaksiner, mobilstråling, chemtrails, halvprosessert mat, gluten, tungmetaller, sprøytemidler, aspartam osv. Igjen blander de sammen korrelasjon med kausalitet.

Skal vi først leke den leken kan man også hevde at mer økologisk mat fører til autisme:

Enhanced buzz 28930 1365534705 8

Så lett er det å villede basert på falske korrelasjoner.

Selv om mange forskere mener at kosthold er en årsak til mange krefttilfeller, har jeg aldri sett noen peke på sprøytemidler eller ikke-økologisk mat som en årsak. Det handler derimot om saltinntak, sukkerinntak, for lite frukt og grønt, fedme, for lite fiber og for mye rødt kjøtt – og ikke minst alkohol og tobakk. Ja, spis mer frukt og grønt, men om det er økologisk eller ikke har man ikke noe grunnlag for å hevde at utgjør noen forskjell. Tvert i mot viser analyser at det å spise mer frukt og grønt, selv om det har rester av sprøytemidler på seg, reduserer risikoen for kreft.

Når Geelmuyden henviser til det litt diffuse «svenske forskere», ser det ut til at han egentlig mener Susanna Larsson, som har gjort en del forskning på kosthold og kreft. Ikke noe sted kan jeg se at hun omtaler økologisk mat eller sprøytemidler som relevante overhodet. Hun fokuserer derimot også på faktorer som for eksempel inntak av rødt kjøtt.

Myte 3: Maten i Norge er trygg

Geelmuydens påstand:

Det store mantra er at matvarene befinner seg «trygt innenfor grenseverdiene». Det de ikke forteller er at grenseverdiene hele tiden utvides. Nylig ble den norske grenseverdien for verdens vanligste sprøytemiddel, ugressfjerneren Roundup, 100-doblet.

Først må det sies at det vil være naturlig at grenseverdier heves etterhvert som vi får mer kunnskap om stoffene. Det er fornuftig å starte med ganske konservative grenseverdier når det er lite data å basere det på, såkalt føre-var-prinsipp, men etterhvert som mer data og erfaring samles vil man ofte se at stoffene er tryggere enn man initielt trodde. En gang i blant skjer også det motsatte, og stoffer forbys eller grenseverdier senkes.

Dette gjøres ikke for å lure det norske folk. Det gjøres fordi myndighetene hele tiden evaluerer ny forskning og baserer grenseverdiene på dette.

Arne Grønlund ved Bioforsk forklarer:

Når et plantevernmiddel med ukjent giftighet kommer på markedet, settes grenseverdien lik deteksjonsgrensen. Når det er testet ut, settes grenseverdien til et nivå som er minst 100 ganger lavere enn den antatt dødelige konsentrasjonen. Men dette nivået kan altså være langt høyere enn deteksjonsgrensa.

Det er for øvrig ikke helt sant at grenseverdien for glyfosat («Roundup») ble 100-doblet. Grenseverdien ble i slutten av 2013 økt spesifikt for linser importert fra USA og Canada i tråd med EU sine forordninger. Dette for å tillate «tvangsmodning» av disse plantene, en metode som for øvrig ikke ser ut til å brukes i Norge. Norske bønder kan altså ikke plutselig tillate 100 ganger mer glyfosat på sine grønnsaker, slik Geelmuyden vil ha oss til å tro. Det er heller ikke lov å sprøyte norsk korn med glyfosat. (Eneste unntak er bygg til fôrkorn hvor det kan forekomme.)

Den norske hevingen av grenseverdier for dette spesifikke importproduktet er basert på at EFSA har vurdert dette og konkludert med at det ikke vil medføre at restene av glyfosat i maten overstiger anbefalt daglig inntak.

Glyfosat har også nettopp gjennomgått en ny stor evaluering av sikkerhet, med mer enn tusen nye studier gjennomgått, og det anses fortsatt som trygt. Jeg så også på forskningen rundt sikkerheten av glyfosat i en tidligere bloggpost. Der viser jeg til flere store gjennomganger av forskningen som ikke finner helseskader fra eksponering for de akseptable mengder glyfosat i maten. (En annen rik ressurs på forskningen rundt glyfosat finner du her.)


Geelmuydens påstand:

Et annet problem er at man bare tester skadevirkninger av giftstoffene enkeltvis – mens de i virkeligheten sjelden forekommer enkeltvis. Hva skjer med kroppen når den utsettes for 67 ulike giftstoffer samtidig?

På verdensmarkedet finnes det over 100.000 forskjellige kjemikalier, mens kun rundt 2.000 av disse er undersøkt grundig – enkeltvis.

Kaffe inneholder flere tusen kjemikalier, og minst 19 av dem har dokumentert kreftfremkallende effekt i dyrestudier. Over tusen kjemikalier i kaffe er enda ikke blitt testet! Vil Geelmuyden også slutte å drikke kaffe? Nei, fordi på tross av dette tyder mye på at kaffe faktisk beskytter mot noen krefttyper. Kroppen vår er fint i stand til å håndtere mikroskopiske mengder av ulike potensielt farlige stoffer. Å innta en føre-var-holdning mot alle kjemikalier som ikke er testet ville gjøre at vi ikke lenger kunne spise mat.

Denne «cocktaileffekten» vet vi kanskje ikke nok om, men de vurderinger som er gjort tilsier at det ikke synes å være noe vi trenger å bekymre oss for. Dette fordi grenseverdiene er satt med så stor margin at selv med eksponering fra flere kilder vil vi ikke overstige akseptable verdier.

Hva gjelder stoffer som reagerer ulikt sammen enn hva de gjør enkeltvis, så finnes det noe usikkerhet, men Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) konkluderte i 2008 slik:

Det generelt er lite sannsynlig at kombinasjonseffekter oppstår når stoffer opptrer sammen i doser under stoffenes trygge inntaksverdier. Derfor er kombinasjonseffekter i praksis et lite problem i Norge i dag.

I 2013 ble rapportens konklusjoner evaluert basert på nyere forskning fra de siste år, og VKM uttalte at konklusjonene fortsatt holdt vann. De viste blant annet til en britisk studie på kombinasjonseffekter:

I forskning som er publisert etter 2008, er det rapportert at kjemikalier som opptrer sammen kan påvirke hverandres effekter (interaksjon).

En gruppe forskere ved Imperial College i London gjorde i 2011 en gjennomgang av mange studier.

I de tilfellene der interaksjon kunne påvises ved lave doser, viste bare 6 av 90 studier en noe større effekt (kalt synergisme) enn den som kunne forutsies ved en modell der en legger mengdene av enkeltstoffer sammen (dose-addisjon).

Dette støtter konklusjonen til EUs mattrygghetsorgan EFSA, som i 2008 sa at interaksjoner er lite sannsynlig når mengdene av kjemikalier man er utsatt for ligger under grensen for trygt inntak.

VKM vurderer fortløpende ny forskning på området.

Geelmuyden stiller altså et spørsmål om kombinasjonseffekter, men ser ikke ut til å ha vist særlig vilje til å finne ut hva forskningen på området faktisk har vist oss. Å stille slike spørsmål bidrar til å spre frykt, helt uten å informere. Klassisk JAQing off.

Myte 4: Økologisk mat er ikke sunnere

Geelmuydens påstand:

Et annet problem med sprøytestoffer er at gunstige stoffene i matvarene blir mindre utviklet – sprøytet mat inneholder mindre vitaminer, mineraler, antioksidanter og omega-3-fettsyrer.

Det anslås at planter utvikler mellom 10.000-50.000 såkalte antioksidanter. Med sprøytemidler behøver imidlertid ikke plantene utvikle deres immunforsvar – og det betyr at mennesker også får redusert immunforsvar. Da blir vi, i likhet med oppdrettsfisk, stadig mer avhengig av medisiner.

Det ser ikke ut til å stemme om vi ser på hva de store metaanalyser på dette har vist. Næringsinnholdet i økologisk mat er ikke annerledes enn i konvensjonelt dyrket mat i noen relevant grad. Og ingenting tyder på at eventuelle forskjeller kan omsettes i helseeffekter. Her uttaler Geelmuyden seg igjen totalt i strid med hva forskning viser.

Dette har jeg blogget grundig om i denne og denne og denne bloggposten, og skal ikke gjenta meg selv her.

Myte 5: Norske husdyr har det bra

Geelmuydens påstand:

Man vil gjerne tro at husdyr har det slik som i reklamene. I virkeligheten ble EU-kommisjonen sjokkert når de inspiserte norske dyrehold i 2009.

Til tross for at kyllinger fôres med antibiotika daglig dør nærmere 2 millioner hvert år grunnet sykdom, skader og underernæring. 43 prosent av tarmprøvene viste seg å inneholde antibiotikaresistente bakterier grunnet feilernæring.

Ja, dyrevelferd er viktig, og i produksjon av mat vil nok dette aldri kunne bli bra nok. En fersk gjennomgang utført av VKM viste likevel at det ikke var noen vesentlige forskjell i dyrevelferd mellom økologisk og konvensjonell matproduksjon. Den største forskjellen var hos fjørfe, og kan hende Geelmuyden har et poeng i at dyrene lider mer enn det den jevne forbruker kanskje tror, men det gjelder også i økologisk matproduksjon.

Produksjon av kjøtt er på mange vis en ubehagelig sannhet vi helst ikke vil vite for mye om, men det er i så fall først og fremst et argument for å bli vegeterianer/veganer, ikke utelukkende for økologisk matproduksjon.

Antibiotikaresistente bakterier i fjørfe er et potensielt problem, men det er i Norge ingen forskjell på økologisk og konvensjonell matproduksjon i den sammenheng. Her er det lite bruk av antibiotika i husdyrproduksjonen, i motsetning til det Geelmuyden vil ha oss til å tro. Problemet ser ut til å stamme fra utlandet hvor avlsdyr fører med seg dette problemet inn i Norge.


Geelmuydens påstand:

1 av 5 oppdrettsfisker dør før slakting til tross for økende medisinering. Mange sykdommer anses av forskere å være helt ute av kontroll.

Vel, nå skyldes ikke alt dette svinnet dødsfall grunnet sykdommer. Noe er også at fisken rømmer, men man har rett og slett ikke gode nok tall på hvor disse 20% blir av.

Vi skal likevel huske at alle sykdommene som rammer oppdrettsfisk også finnes hos villfisk. Det er ikke slik at villfisken er frisk mens oppdrettsfisken er syk. Fiskene legger tusenvis og millioner av egg, og hos villfisk vil svinnet være mye høyere enn hos oppdrettsfisk. Å forvente at mer enn 80% skal leve opp til slakteklar alder, er urealistisk. Sett i det perspektivet har oppdrettsfisken det svært bra.

Jeg er likevel litt usikker på hvorfor Geelmuyden mener dette er et argument som tilsier at fiskene har det dårlig i oppdrettsanleggene. Dødsfallene skyldes nok i stor grad sykdom, og nettopp derfor vaksinerer man fiskene. Men dødsfallene skyldes ikke dårlig dyrestell, og bransjen har definitivt en egeninteresse i å redusere svinnet mest mulig. Derfor forskes det mye på bedre vaksiner til fisken, noe som gjør at bruken av f.eks. antibioktika nå er svært lav.

Se for eksempel på denne grafen som viser bruk av antibiotika (lilla søyler) sammenlignet med hvor mye oppdrettsfisk som er produsert (grønn linje). Her ser vi tydelig at antibiotikabruken hvertfall ikke øker:

Screenshot 2014 08 17 12 25 25

Den eneste «medisin» det brukes mer av, er lakselusmidler, men her er hydrogenperoksid mest brukt, og det brytes ned til vann og oksygen. Det kan i verste fall gi lokale effekter for rekefelt der middelet slippes ut i sjøen etter avlusing i brønnbåt, men dette har man ikke slått fast i praksis. Andre lusemidler kan gi større miljøeffekter, men bruken av disse har ikke økt på langt nær så mye som hydrogenperoksid.

Er sykdommer helt ute av kontroll? Nei, det finnes riktignok utfordringer med lakselus og virussykdommen pancreas disease (PD), men ellers er ikke dette så dramatisk som Geelmuyden fremstiller det i følge en fersk risikovurdering for norsk fiskeoppdrett.

Myte 6: Mattilsynet påser at maten i Norge er tryggere enn i andre land

Geelmuydens påstand:

Sommeren 2013 ble det kjent at norske myndigheter i 3 år har kjempet overfor EU om å tidoble grenseverdien for plantegiften endosulfan i fôret til oppdrettslaks – et giftstoff som ble totalforbudt i 1996.

Siden stoffet er kreftfremkallende har stoffet vært forbudt i Norge og 144 andre land. EU-representanter bare ristet på hodet.

regjeringens nettsider kan vi lese bakgrunnen for denne vurderingen – som EFSA også understøtter. Her kan vi blant annet lese følgende (mine uthevinger):

Ved bruk av stadig større mengder vegetabilske fôrmidler i fiskefôr, ble EFSA bedt om en vurdering av grenseverdiene for endosulfan i fullfôr til fisk. EFSAs uttalelse viser at det ikke kan påvises noen uheldig effekt på laksefisk, om de får fôr som inneholder opp til 0,1 mg endosulfan/kg fôr når fisken holdes i merder (kommersielt fiskeoppdrett) og svært liten effekt om fisken holdes i kar. Det synes imidlertid som at andre fiskearter (Nil-talapia) som holdes i kar, påvirkes negativt av tilsvarende mengder endosulfan. Grenseverdien for innhold av endosulfan i fôr til laksefisk er derfor hevet fra 0,005 mg/kg til 0,05 mg/kg, men den gjelder ikke fôr til andre fiskearter eller andre dyrearter. Dette medfører en mer bærekraftig produksjon av laksefisk i oppdrett, uten at det går ut over folkehelse eller dyrehelse, konkluderer EFSA.

Jeg er litt usikker på hva Geelmuyden mener med at «EU-representanter bare ristet på hodet», ettersom det endte opp med at EU faktisk godkjente endringen, og anbefalingen kom fra EFSA selv, hvis risikovurdering konkluderer med at denne mengden endosulfan ikke er skadelig i havbruk.

Det høres skummelt ut å øke tillatt bruksmengde av et «farlig stoff» i lakseoppdrett, men sannheten er at grenseverdien for bruk av endosulfan i kraftforet til husdyr er dobbelt så høyt som den nye grenseverdien for havbruk. Og i praksis synes ikke dette å utgjøre noe risiko for forbrukerne uansett:

Det bør òg nemnast at NIFES faktisk har studert endosulfaninnhaldet i oppdrettslaksen. I 2011 var den høgaste konsentrasjonen forskarane fann, 0,00636 milligram per kilo. Det vil seie at ein person på 70 kilo kan ete 60 kilo laks for dagen utan å overskride grensa for tilrådd dagleg inntak av endosulfan.

… og selv da får man i seg minst 100 ganger mindre enn det man tror kan være farlig.

Det er også mindre giftstoffer i oppdrettslaks enn i villfisk, så oppdrettslaksen ser ut til å være den tryggeste fete fisken vi kan spise. Geelmuyden lager atter en gang drama ut av ingenting.

Myte 7: Økologisk landbruk er ulønnsomt

Geelmuydens påstand:

Verdens bønder brukte 17 ganger mer penger på sprøytemidler i 2000 enn i 1950 – samtidig som avlingstapet har vært konstant. Årsaken er at ugress, skadedyr og sykdommer utvikler resistens som betyr at man må øke giftmengden.

Jeg finner ingen annen kilde enn indirekte via Agropub for denne økningen, derfor tar jeg den ikke for god fisk sånn helt uten videre. Det slår meg jo at vi er blitt mange flere mennesker siden 1950 og produksjonsarealene har økt tilsvarende. Er det justert for dette?

Men selv om den stemmer, unnlater Geelmuyden å si at disse sprøytemidlene er blitt vesentlig mindre helse- og miljøfarlige de siste 50-60 år. Og hvis man virkelig bekymrer seg for sprøytemidler, så er GMO veien å gå. Økt bruk av GMO gir lavere behov for sprøytemidler:

Screenshot 2014 08 16 22 00 51

(Mer drøfting av dette.)

Så lenge rester av disse plantevernmidlene ligger under grenseverdiene i maten vi spiser, har jeg litt problemer med å se hva Geelmuyden vil frem til. Og som vi tidligere har sett har bruken av plantevernmidler i Norge gått mye ned de siste tiårene. Han vil ha oss til å tro at alt bare blir verre og verre, men sannheten er at det faktisk blir bedre og bedre!


Geelmuydens påstand:

Flere studier viser fordelen med økologisk landbruk. Blant annet er det vist at økologisk landbruk avgir 40 prosent mindre klimagasser, bruker 45 prosent mindre energi, ikke utarmer jorden, utkonkurrerer konvensjonelle driftsformer ved tørke, har 28 prosent høyere produksjonseffektivitet og gir opptil 3 ganger høyere inntjening.

Geelmuyden snakker om «flere studier», men alle tallene han kommer med er hentet fra én studie. Her så man på økologisk og konvensjonell produksjon av mais og soya på én gård i USA over en 30-årsperiode. Ikke direkte overførbart til norske, eller globale, forhold, altså. Og å hevde at tallene er hentet fra «flere studier» er ren løgn.

Dette er nesten ikke verdt å kommentere ettersom tallene han slenger ut er fullstendig irrelevante i denne debatten, men nerden i meg må likevel se litt på hva andre studier har vist.

Hva gjelder klimagasser så kommer det an på hvordan man måler. Ja, per arealenhet avgir økologisk landbruk mindre klimagasser, men ettersom denne produksjonsmåten er mer arealkrevende, går vinningen opp i spinningen. Dette ble også slått fast i en ganske fersk metaanalyse som så på 19 tidligere studier.

Men vi skal også huske at dette uansett ikke er et argument for økologisk drift. Det er derimot et argument for å forbedre den konvensjonelle driften til å bli mer miljøvennlig. Og det er også gjort. Å sammenligne litt gammeldags konvensjonelt landbruk med moderne økologisk landbruk, gir et misvisende bilde. Her er det mye å hente ved å legge om aspekter ved konvensjonell matproduksjon heller enn å være pådriver for å legge om til økologisk produksjon.

Ser vi på produksjonseffektivitet så er jeg litt usikker på hva han mener. En metaanlyse publisert i Nature i 2012 fant at økologisk landbruk i snitt ga 25% mindre avlinger enn konvensjonelt landbruk.

Når det kommer til energibruk, så kommer det an på hva slags del av landbruket man ser på. Et eksempel finner man i denne studien:

Organic corn and wheat production was 29–70% more energy efficient than conventional production. However, conventional potato and apple production was 7–93% more energy efficient than organic production.

I tillegg krever økologisk produksjon gjerne mer manuelt arbeid, og skal man regne med den indirekte energibruk knyttet til flere personer i arbeid, blir regnestykket kanskje ikke så positivt for økologisk produksjon likevel.

En annen studie så på bruk av fossile energikilder i ulik økologisk matproduksjon, både planter og dyr, sammenlignet med konvensjonelt landbruk. Her fant man også at økologisk produksjon krevde mindre energi, men det ga også mindre mat. Med andre ord er det ikke sikkert at økologisk nødvendigvis kommer best ut likevel.

En metaanalyse som så på flere miljøaspekter ved økologisk landbruk fant at energibruken var rundt 21% lavere enn ved konvensjonelt landbruk, men igjen er problemet at ettersom avslingene i snitt er rundt 25% lavere er ikke dette nødvendigvis en seier til økologisk produksjon.

Noe av det dummeste Geelmuyden hevder er at inntjeningen ved økologisk matproduksjon er tre ganger høyere. Den høyere inntjeningen skyldes utelukkende høyere priser på økologisk mat, noe man må anta ville forsvinne om det meste av matproduksjon ble lagt om til økologisk, slik Geelmuyden ønsker. En fullstendig kunstig sammenligning, altså.

Merk også at studien Geelmuyden har hentet tallene fra selv presiserer at uten denne «overprisingen» av økologisk mat ville det komme ut omtrent likt. Men dette gjelder altså kun mais og soya ved denne ene gården i USA, og hva tall for norske forhold eller for andre matvarer er, sier Geelmuyden ingenting om.

Geelmuyden vil ha leserne sine til å tro at også i Norge kan bønder tjene tre ganger så mye ved å gå over til økologisk landbruk. Vel, om det virkelig var sant hadde nok de fleste bønder gjort nettopp det. Dessverre er nok virkeligheten en litt annen enn i Geelmuydens kirsebærplukkede fantasiverden.

Hans påstand om at konvensjonelt landbruk utarmer jorden, er heller ikke riktig. Bioforsk har slaktet hans påstander rundt dette. Arne Grønlund ved Bioforsk skriver blant annet:

Når han også hevder at økologisk mat er produsert på en mer miljøvennlig måte, overprøver han alle de landbruks- og miljøforskere som kan vise at økologisk matproduksjon ikke er bærekraftig og som regel mindre miljøvennlig enn mat som er produsert med moderne kunnskapsbaserte metoder. Hovedårsaken er at det økologiske regelverket ikke gjør det mulig å tilføre tilstrekkelig gjødsel til jorda. Resultatet er utarming av plantenæringsstoffer fra jorda, lavere avlinger, behov for å nydyrke større areal, tap av naturområder, mer jorderosjon og større utslipp av CO2 til atmosfæren. Dersom all mat skulle produseres etter det økologiske regelverket, ville det resultere i en miljøkatastrofe og hungersnød som verden aldri har sett maken til.

Det er en myte at konvensjonelt landbruk utarmer jorden. Bøndene tilsetter de mineraler som tas ut gjennom planteveksten, og det skjer ingen utarming. I den grad jorden utarmes er det altså heller i økologisk landbruk hvor man ikke har lov til å gjødsle nok til å kunne tilbakeføre de stoffer som trekkes ut av jorden.

Myte 8: Økologisk landbruk kan ikke mette en økende verdensbefolkning

Geelmuydens påstand:

For 4 år siden satte en ung risbonde fra Indias fattigste delstat ny verdensrekord i rishøsting – dette med en driftsform som er 100 prosent økologisk. Området har senere også satt verdensrekord i potet- og løkproduksjon.

Nobelprisvinner i Økonomi, Joseph Stiglitz, besøkte området i 2013 og kunne ikke få fullrost hva bøndene hadde utrettet.

Det høres flott ut, men det er ikke basert på rigide vitenskapelige data. Hør hva kritikerne sier:

Not everyone agrees. Some scientists complain there is not enough peer-reviewed evidence around SRI and that it is impossible to get such returns. «SRI is a set of management practices and nothing else, many of which have been known for a long time and are best recommended practice,» says Achim Dobermann, deputy director for research at the International Rice Research Institute. «Scientifically speaking I don’t believe there is any miracle. When people independently have evaluated SRI principles then the result has usually been quite different from what has been reported on farm evaluations conducted by NGOs and others who are promoting it. Most scientists have had difficulty replicating the observations.»

Produksjonsmetoden, kalt SRI, virker også litt for god til å være sann:

But there’s a mystery surrounding SRI, as Christopher Barrett, an economist at Cornell University, discovered. «If this is all it’s cracked up to be, why isn’t everybody doing it?» says Barrett. And even some farmers who try it, abandon it — 15 to 40 percent of farmers, in some communities, studies show.

Forskere som har sett nærmere på metoden har også funnet at bøndene ikke tjener mer enn andre. Det er fordi de fleste har flere jobber for å få nok inntekt, og ettersom SRI krever mer arbeid og tid enn andre metoder, får de mindre tid til å jobbe og tjene penger andre steder. Selv om de altså produserer mer ris, koster det mer tid og arbeid.

Ikke alle er enige i at det faktisk krever mer arbeid, så her strides partene, men det finnes likevel flere problematiske sider ved dette ris-miraklet. For er det egentlig så økologisk og «naturlig» som Geelmuyden og mange andre vil ha det til? Nei, kanskje ikke:

The Guardian article suggests that Mr. Kumar and other farmers achieved something beyond what can be achieved by scientists and GMO companies, and that they used only farmyard manure and no herbicides. The much more detailed article in Agriculture Today shows almost the opposite. No GM rice is grown anywhere yet. However, all five record farmers grew commercial rice hybrids from Bayer or Syngenta; their seed was fungicide-treated (carbendazim); they used intensive tillage (two deep plowings plus two puddling operations); they applied green manure, farmyard manure, mineral fertilizer (N, P, K), and other nutrient input products (poultry manure, vermicompost, phosphorus-solubilizing bacteria, micronutrient foliar spray of zinc sulfate); and some also used herbicide (2,4-D) for additional weed control. These are in fact very intensive input management practices, perhaps not something that many poor, small farmers could afford.

Og så har vi dette viktige poenget:

The apparent attraction of SRI and similar agroecological movements is that they seem to suggest that large yield increases could be achieved by the poorest farmers of the world just by paying a little more attention to managing their fields: no need for biotech, no need for chemical inputs, no need for big machines, no dependence on multinational companies, etc. Indirectly, that seems to imply that somehow dozens of millions of rice farmers must have been negligent of their fields for decades. Sorry, but I simply cannot believe that because these farmers depend on their land for making a living.

og

Why haven’t more rice farmers all over the world adopted SRI if it is indeed that easy to raise yields to unprecedented levels? SRI has been promoted for about 30 years now and its supporters estimate that some 4 to 5 million farmers in perhaps about 50 countries around the world use it in whole or in part, and that it has led to large yield increases. I have not seen any broad-scale, independently conducted adoption and impact study to verify these numbers. Moreover, we must also keep in mind that there are probably about 200 million small rice farmers in the world (nobody knows the exact number). Many of them have been using agronomic practices for a long time that are not unlike some of the things being stated as unique to SRI, but they choose carefully what they adopt to meet the requirements of their particular cropping and socioeconomic environment.

Hvis det høres for godt ut til å være sant, så er det ofte det. Enda et nyttig skeptiker-mantra for Geelmuyden å ta med seg.


Geelmuydens påstand:

Ifølge FN og Verdensbanken må menneskeheten satse på bærekraftig, økologisk småskalaproduksjon hvis man skal løse problemene med klimaendringer og en økende befolkning.

Ja, IAASTD har hevdet dette, men hvordan skal man fø verdens befolkning med mat når økologisk matproduksjon gir rundt 25% mindre avkastning? Det kan hende at småskala, lokal matproduksjon er mest gunstig i fattige områder av verden, noe en ny FN-rapport hevder, men dette er ikke noe argument for å konvertere til økologisk matproduksjon globalt, slik Geelmuyden synes å argumentere for.

Geelmuyden overser også at FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) har følgende å si om bioteknologi:

Biotechnology provides powerful tools for the sustainable development of agriculture, fisheries and forestry, as well as the food industry. When appropriately integrated with other technologies for the production of food, agricultural products and services, biotechnology can be of significant assistance in meeting the needs of an expanding and increasingly urbanized population in the next millennium.

FAO har også uttalt følgende:

FAO has no reason to believe that organic agriculture can substitute for conventional farming systems in ensuring the worlds food security, Dr. Jacques Diouf, FAO Director-General, said here today.

We should use organic agriculture and promote it, Dr. Diouf said. It produces wholesome, nutritious food and represents a growing source of income for developed and developing countries. But you cannot feed six billion people today and nine billion in 2050 without judicious use of chemical fertilizers.

IAASTD sin målsetning har også fått hard kritikk for å være basert på utdatert og dårlig vitenskap. En solid kritikk av deres «mission statement» avsluttes slik:

Most of the 6,000 year history of agriculture has been, by definition, organic. The poor yield of this type of agriculture is the main reason for hunger, malnutrition, soil degradation and poverty in much of the developing world. To suggest that organic agriculture is the best way to improve this defies logic and shows how the ‘science-based’ assessment of the IAASTD has been completely over-ridden by ideology-based green-washing. It is clear why those who work in the fields of agriculture biotechnology are so disappointed by the IAASTD report.

Å hevde at økologisk landbruk er mer bærekraftig enn konvensjonelt landbruk, er også en påstand jeg ikke har sett gode data for å konkludere med. Tvert i mot finnes det mange gode argumenter for at sannheten er den motsatte. Ut fra de vurderinger blant annet FAO har gjort, kan det ha mye for seg for fattige deler av verden å satse på lokal og «økologisk» drift for å kunne brødfø seg selv uten tilgang på dyre sprøytemidler og utstyr, men på et globalt plan er ikke det veien å gå.


Konklusjon

Geelmuyden forstår ikke det han skriver om, som Arne Grønlund ved Bioforsk så fint sa det. Han cherry-picker studier og data for å fremme en skremselspropaganda om hvor grusomt farlig maten vår er. Selv om det er viktig med konstant overvåking og regulering av potensielt farlige stoffer i maten, så har nok maten aldri før vært så trygg og næringsrik som den er nå. Å prøve å få folk til å tro det motsatte, er å spre fullstendig unødvendig frykt.

Geelmuyden har en bok å selge, og frykt selger. Han skriver det folk ønsker å høre, det som bekrefter denne litt ubehagelige mistanken folk har hatt om at alt de ikke egentlig forstår noe av kanskje er farlig.

Hvis målet er å få høye opplag av boken sin, lykkes han nok godt. Hvis han derimot ønsker å drive folkeopplysning og fortelle folk hva vitenskap og forskning kan fortelle oss om moderne mat, helse og matproduksjon, så feiler han miserabelt. Kanskje denne bloggposten kan rette litt opp i dette.

flattr this!


Viewing all articles
Browse latest Browse all 3

Latest Images

Trending Articles


Vårnytt hjem med enkle grep


Leilighet - 5 roms, Skjermvegen 62A, Trondheim (18.08.19)


Fantastisk kjøkken med foldedør ut i hagen


Golf 3 "Lugger i ratt"


På valg til COOP


Tips til varme og harmoniske fargekombinasjoner


trenger hjelp fort skakkao :O


Leilighet - 3 roms, Professor Dahls Gate 7B, Oslo (28.06.18)


Populært med interiørbeis på hytta


Myntsett Samson Skatten


Blomst på kepaløk


GAMLE MENN I NYE BILER (2002) (KLASSIKER) (DVD)


Av: Jotun LADY


0ddis: Extrem BMW E82 Coupe S54 TURBO 900 hk.


Klær som fremhever/avslører


GAMLE PJOLTERGLASS FELIX ? - 15 cm. - HADELAND -


33 kvm studio inkl. alt! (03.11.16)


Leilighet til leie i Namsos (27.06.15)


Heklet teppe i bølgemønster.


Eplekjekk eplehekk!